Den norske multikunstneren Nikolai Astrup (1880–1928) samlet nesten 900 av sine egne barne- og ungdomstegninger i en scrapbook han kalte Gutteboken. Betydningen av erindring og barndom i Astrups kunstnerskap er gjort kjent i tidligere forskning, men her utforskes nye kontekster for Astrups samling av barnetegninger. Boken ses i sammenheng med kunstnerens arbeid med samlinger og bøker, og i perspektiv av hjemmet som et kreativt sted.
Astrup uttalte at han ville se med et «barneblikk» og idealiserte «det naive», «enkle» og «primitive». Forestillinger om barnet som en autentisitetskilde var etablert i romantikken, og kom til uttrykk i primitiviserende estetisering av barnet som et uskyldig og kjernenaturlig vesen. Interesse for barns kreativitet, barnetegninger og «barnekunst» vokste frem tidlig på 1900-tallet blant både pedagoger, psykologer og kunstnere innen den europeiske avantgarden. I den München-baserte kunstnergruppen Der Blaue Reiter var det flere ekspresjonistiske kunstnere som samlet på og lot seg inspirere av barnetegninger. The Bloomsbury Group i London arbeidet i verkstedsform og utstilte og solgte verk laget i samarbeid mellom kunstnere og ufaglærte, deriblant kunstnernes barn. Avhandlingen viser at Nikolai Astrup tok innover seg slike kulturelle og intellektuelle impulser i samtiden. Et eksempel som trekkes frem er boka Kari Astrup og Nikolai Astrup 1917!, et samarbeid mellom kunstneren og hans seks år gamle datter. Denne og Gutteboken er sjeldne tilfeller blant Astrup bøker som faktisk er bevart for ettertiden, mens de fleste andre har gått tapt.
Samarbeid og kollektivitet trekkes frem som viktig for Astrups kreative praksis. Avhandlingen viser at Nikolai Astrup hadde med seg kultur for samling og samarbeid allerede hjemmefra. Ny grunnforskning i avhandlingen viser at kunstnerens mor, kunsthåndverkeren Petra Astrup, var en viktig støttespiller for sønnen. Moren inkluderte barna i sin praksis og betalte for barnas utdannelse med inntekt fra salg av vevnader. Anerkjennelsen av morens betydning, og dessuten et syn på husflidsbevegelsen som et institusjonelt nettverk, ligger til grunn for et nytt narrativ om Astrups barndom, bakgrunn og kulturelle miljø. Avhandlingen nyanserer slik sett myten om «kunstnerhelten» Astrup, som ble kunstner mot alle odds.
Nikolai Astrup og hans kone, tekstilkunstneren Engel Astrup og deres åtte barn, bodde på småbruket Sandalstrand (i dag museet Astruptunet). Avhandlingen legger frem nytt kildemateriale som viser at Engel Astrups rolle i det kreative arbeidet og utviklingen av kunstnerhjemmet, var mye større enn tidligere antatt. Nikolai Astrup samarbeidet tidlig med sin mor og søstre med design, plantefarging og veving. Avhandlingen viser at denne kollektive samarbeidspraksisen også preget kunstnerhjemmet på Sandalstrand. Konseptualisering av hjemmet som «verksted» utfordrer den tradisjonelle forståelsen av hjemstedets betydning i Astrups kunstnerskap og problematiserer den konservative termen «hjemstavnskunst». Med introduksjon av termen «verksted» blir Astruptunet oppfattet som et kreativt og kollektivt rom og en sammenvevd flat struktur på kryss og tvers av tradisjonelle hierarkier.
I denne avhandlingen danner Gutteboken utgangspunktet for en undersøkelse av Astrups sammensatte kunstnerskap, som forgreiner seg i et mangfold av visuelle og sammenvevde uttrykksformer og sjangre.
Kesia Eidesen Halvorsrud gjennomførte en vellykket disputas 10. mars 2023.
Prøveforelesning
Tittel på oppgitt emne: "Gi en formell og komparativ analyse av vårnatt-motivet i de ulike versjonene av Nikolai Astrups «Vårnatt i hagen»-arbeider, der du også trekker inn formelle overlappinger med «Getsemane»-motivet som maleri og vevmønster"
Bedømmelseskomité
Professor Patricia Gray Berman, Wellesley College (førsteopponent)
Professor Eirik Vassenden, Universitetet i Bergen (andreopponent)
Professor Bente Larsen, Universitetet i Oslo (komitéadministrator)
Disputasleder
Professor Christine Amadou
Veileder
Professor Øystein Sjåstad, Universitetet i Oslo